Romantikken er en litteraturepoke som hadde sitt opphav i
Tyskland og England på begynnelsen av 1800-tallet. Denne epoken kom til Norge
rundt 1830 og varte til cirka 1870. Det er vanlig å skille mellom to former for
romantisk diktning, universalromantikk og nasjonalromantikk.
Universalromantikerne gikk ut fra at det var den samme universelle ånden som
eksisterte i all natur, mens nasjonalromantikerne var opptatt av nasjonens egne
folkeånd. Den sistnevnte kategorien ble meget sentral i Norge.
Nasjonalromantikken og dens ideer dominerte sterkt i Norge i forhold til mange
andre land. Dette kom blant annet av at Norge måtte bygge opp sin identitet
etter å ha vært i union i svært lang tid. Norge lå i union med Sverige på denne
tiden, men hadde likevel til en viss grad selvstyre.
Det er tre særtrekk som karakteriserer romantikken. For
det første ble det utviklet en dualistisk virkelighetsoppfatning. Dualistisk
innebærer at to atskilte deler må virke sammen for å skape en helhet.
Virkeligheten ble delt inn i «den åpne» og «den skjulte» virkeligheten. «Den
åpne virkeligheten» omfattet det som kunne sanses, det som var forgjengelig og
en gang skulle dø. «Den skjulte virkeligheten» ble oppfattet som guddommelig,
evig og uforanderlig. En grunnleggende tanke var at guddommen eksisterte i alt
og ikke kunne oppfattes av fornuften alene. Dette ledet til at sansene og
fantasien fikk en mer framtredende posisjon i litteraturen. For det andre førte
den endrede virkelighetsoppfatningen til et endret syn på dikteren. Dikterne
ble nå oppfattet som genier som hadde evnen til å se sannheter i den skjulte
virkeligheten. Deres oppgave var å uttrykke denne sannheten i sine tekster på
en måte som gjorde at det skulle bli tilgjengelig for allmuen. For det tredje
ble naturen under romantikken i større grad oppfattet som et sted hvor man kunne
finne harmoni og livskraft. Dette skiller seg fra opplysningstiden der tanker
om det vitenskapelige og mekaniske ved naturen lå i fokus. «Tilbake til
naturen» var et slagord av Jean-Jacques Rousseaus som beskriver de nye ideene
om naturen. Det oppsto et ønske om å se det vakre ved den uberørte naturen.
Rousseau mente at sivilisasjonen ødela utviklingen av det individualistiske
mennesket, en tankegang han delte med mange andre som levde i samtiden.
To veldig sentrale personer i Norge under romantikken var
Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Disse to personene var bitre
rivaler både når det gjaldt politikk og diktning.
Henrik Wergeland ble født i 1808 i Kristiansand. I dag er
han kjent som dikter, samfunnsdebattant og opplysningsmann. Wergeland var en
typisk nasjonalist, noe som uttrykket seg i hans profil som samfunnsdebattant.
Å unngå dansk innflytelse lå i hans interesseområde. Dette kommer frem gjennom
at han sympatiserte med Patriotene, støttet fornorsking av språket og at han
var en ivrig feirer av 17.mai. Henrik Wergeland var også opptatt av at flere
mennesker skulle få politisk innflytelse. Et prinsipp som Wergeland delte med
opplysningsfilosofene var at opplysning førte til frihet. For at hans mål
skulle kunne realiseres måtte dermed kunnskap være tilgjengelig for alle. Dette førte til at Wergeland hadde interesse
i å opprette og bevare folkebiblioteker. I tillegg utgav han tidsskriftene «For
Almuen» og «For Arbeider-klassen». Innom diktning var Henrik Wergeland en
sentral representant for ekspansjonslyrikken. På tiden som Wergeland levde i var
dette en banebrytende diktform som brøt med den faste regeldiktningen. Et
romantisk særtrekk ved Wergelands diktning var det guddommelige, alt var
besjelt. Er du interessert til å lese mer om Wergeland kan du trykke her.
Johan Sebastian Welhaven ble født i 1807 i Bergen. Gjennom
livet skrev han både lyrikk, essay, artikler og debattinnlegg. Welhaven var en
person som, i motsetning til mange av sine landsmenn, var opptatt av at Norge
skulle dra inspirasjon fra det «dannede» Europa. Nordmenns selvgode patriotisme
stilte han seg meget kritisk til. Innom diktning var Welhaven opptatt av at den
skulle foregå etter bestemte regler. Diktet skulle ha fast strofeform, rim,
rytme og et «behersket» bruk av språklige bilder. Besjeling ble brukt hyppig
for å skape nærhet til det åndelige i naturen, i tillegg var fornuft et ideal
for ham. Dette likner på opplysningstidens form for diktning og derfor kalles
Welhaven en klassisistisk romantiker. Lær mer om Welhaven her.
Gjennom denne presentasjonen har det blitt påvist store
forskjeller mellom Wergeland og Welhaven. Eksempel på det er at Wergeland ønsket
å fremme det norske mens Welhaven var opptatt av at landet skulle utvikles etter
modeller hentet fra Europa. Et annet eksempel er at Wergeland diktet med en fri
form mens Welhaven benyttet seg av regler. Selv om forskjellene er store finnes
det likevel en betydelig likhet mellom dem. De er helt klart influerte av litteraturepokens
romantiske strømninger. Lær mer om Welhaven og Wergeland gjennom dette lydklippet.
