Romantikken

Romantikken er en litteraturepoke som hadde sitt opphav i Tyskland og England på begynnelsen av 1800-tallet. Denne epoken kom til Norge rundt 1830 og varte til cirka 1870. Det er vanlig å skille mellom to former for romantisk diktning, universalromantikk og nasjonalromantikk. Universalromantikerne gikk ut fra at det var den samme universelle ånden som eksisterte i all natur, mens nasjonalromantikerne var opptatt av nasjonens egne folkeånd. Den sistnevnte kategorien ble meget sentral i Norge. Nasjonalromantikken og dens ideer dominerte sterkt i Norge i forhold til mange andre land. Dette kom blant annet av at Norge måtte bygge opp sin identitet etter å ha vært i union i svært lang tid. Norge lå i union med Sverige på denne tiden, men hadde likevel til en viss grad selvstyre.

Det er tre særtrekk som karakteriserer romantikken. For det første ble det utviklet en dualistisk virkelighetsoppfatning. Dualistisk innebærer at to atskilte deler må virke sammen for å skape en helhet. Virkeligheten ble delt inn i «den åpne» og «den skjulte» virkeligheten. «Den åpne virkeligheten» omfattet det som kunne sanses, det som var forgjengelig og en gang skulle dø. «Den skjulte virkeligheten» ble oppfattet som guddommelig, evig og uforanderlig. En grunnleggende tanke var at guddommen eksisterte i alt og ikke kunne oppfattes av fornuften alene. Dette ledet til at sansene og fantasien fikk en mer framtredende posisjon i litteraturen. For det andre førte den endrede virkelighetsoppfatningen til et endret syn på dikteren. Dikterne ble nå oppfattet som genier som hadde evnen til å se sannheter i den skjulte virkeligheten. Deres oppgave var å uttrykke denne sannheten i sine tekster på en måte som gjorde at det skulle bli tilgjengelig for allmuen. For det tredje ble naturen under romantikken i større grad oppfattet som et sted hvor man kunne finne harmoni og livskraft. Dette skiller seg fra opplysningstiden der tanker om det vitenskapelige og mekaniske ved naturen lå i fokus. «Tilbake til naturen» var et slagord av Jean-Jacques Rousseaus som beskriver de nye ideene om naturen. Det oppsto et ønske om å se det vakre ved den uberørte naturen. Rousseau mente at sivilisasjonen ødela utviklingen av det individualistiske mennesket, en tankegang han delte med mange andre som levde i samtiden.

To veldig sentrale personer i Norge under romantikken var Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Disse to personene var bitre rivaler både når det gjaldt politikk og diktning.

Henrik Wergeland ble født i 1808 i Kristiansand. I dag er han kjent som dikter, samfunnsdebattant og opplysningsmann. Wergeland var en typisk nasjonalist, noe som uttrykket seg i hans profil som samfunnsdebattant. Å unngå dansk innflytelse lå i hans interesseområde. Dette kommer frem gjennom at han sympatiserte med Patriotene, støttet fornorsking av språket og at han var en ivrig feirer av 17.mai. Henrik Wergeland var også opptatt av at flere mennesker skulle få politisk innflytelse. Et prinsipp som Wergeland delte med opplysningsfilosofene var at opplysning førte til frihet. For at hans mål skulle kunne realiseres måtte dermed kunnskap være tilgjengelig for alle.  Dette førte til at Wergeland hadde interesse i å opprette og bevare folkebiblioteker. I tillegg utgav han tidsskriftene «For Almuen» og «For Arbeider-klassen». Innom diktning var Henrik Wergeland en sentral representant for ekspansjonslyrikken. På tiden som Wergeland levde i var dette en banebrytende diktform som brøt med den faste regeldiktningen. Et romantisk særtrekk ved Wergelands diktning var det guddommelige, alt var besjelt. Er du interessert til å lese mer om Wergeland kan du trykke her.

Johan Sebastian Welhaven ble født i 1807 i Bergen. Gjennom livet skrev han både lyrikk, essay, artikler og debattinnlegg. Welhaven var en person som, i motsetning til mange av sine landsmenn, var opptatt av at Norge skulle dra inspirasjon fra det «dannede» Europa. Nordmenns selvgode patriotisme stilte han seg meget kritisk til. Innom diktning var Welhaven opptatt av at den skulle foregå etter bestemte regler. Diktet skulle ha fast strofeform, rim, rytme og et «behersket» bruk av språklige bilder. Besjeling ble brukt hyppig for å skape nærhet til det åndelige i naturen, i tillegg var fornuft et ideal for ham. Dette likner på opplysningstidens form for diktning og derfor kalles Welhaven en klassisistisk romantiker. Lær mer om Welhaven her.

Gjennom denne presentasjonen har det blitt påvist store forskjeller mellom Wergeland og Welhaven. Eksempel på det er at Wergeland ønsket å fremme det norske mens Welhaven var opptatt av at landet skulle utvikles etter modeller hentet fra Europa. Et annet eksempel er at Wergeland diktet med en fri form mens Welhaven benyttet seg av regler. Selv om forskjellene er store finnes det likevel en betydelig likhet mellom dem. De er helt klart influerte av litteraturepokens romantiske strømninger. Lær mer om Welhaven og Wergeland gjennom dette lydklippet.