Shakespeare og Hamlet

William Shakespeare sine dramaer er blant de mest spilte i verden. Selv om han er en så sentral person i litteraturhistorien eksisterer det veldig lite informasjon om ham. Shakespeare ble født i England i 1564, og levde under kulturepoken renessansen. «Romeo og Julie» og «Hamlet» er blant hans mest kjente verk. Disse stykkene blir stadig tolket og spilt på scenen. I tillegg til dramaer skrev Shakespeare en rekke sonetter og episke dikt. De fleste av Shakespeare sine verk er inspirert av eldre tekster. Det som gjør Shakespeare sine tekster så spesielle er poesiformen og karakterskildringene. Karakterene i Shakespeare sine dramaer er sammensatte og realistiske.

«Hamlet» er et stykke som handler om en dansk prins med et komplisert liv. Usikkerhet, død og valg av handling er temaer i dette stykket. Hodeskallen til Yorick er et viktig fysisk symbol som er med på å uttrykke Hamlet sin karakterutvikling. «Hamlet» ble for første gang spilt opp i «The Globe» som var teateret hvor Shakespeare arbeidet. De teatralske uttrykksformene har forandret gjennom årene. På 1500-tallet gikk ikke folk i teateret for å se et teaterstykke, men for å høre. Dette kan være en av årsakene til at replikkene i stykkene til Shakespeare er skrevet på versform. Noen påstår også at Shakespeare var politisk engasjert , og at han kritiserte styreformene og samfunnsformen i sine stykker. Det sies at han gjennom sin store beherskelse av prosa benyttet seg av en uttrykksform som kunne tolkes på forskjellige måter.

Flisa

Det var en gang en travel mor som pleide å kjøpe middagen på Dolly Dimples eller McDonalds. Hun hadde en tenårsjente som het Flisa og hun var helt alminnelig. En dag fikk jenta oppdraget å gå ned på den lokale butikken for å handle. Der ble hun stående lenge og vel, for motebladene som blinket i alle mulige farger. Hun følte en magisk kraft fra bladene, og kunne ikke motstå å kjøpe et.

Da jenta kom hjem ropte hun «Å gud hjelpe meg, jeg ser ut som en stor, lang haugkjerring med hode under armen!». «Du ser helt normal ut» sa moren hennes. Men jenta hørte ikke etter, hun var trollbundet av de pene klærne som prydet sidene. Hun løp til kjøpesenteret og shoppet og shoppet slik at bankkortet gispet. Det siste hun kjøpte var et nytt blad.

Fornøyd satt hun og bladde i motebladet. Hun bladde og bladde og kikket forsiktig opp mot speilet. Det hun fikk se - var en blek og huløyd haugkjerring. Det rakk ikke med nye klær, hun måtte få på seg sminke. Jenta fløy ned på kjøkkenet, tok seg en hamburger i farta, og fløy ned på kjøpesenteret. På kjøpesenteret var det mange som var behjelpelige. Sminke ble applisert og hun ble parfymert og duftet som en blomsterhage. Hun var fylt av lykke og avsluttet med å kjøpe et nytt blad for å skaffe seg flere sminketips. Hun gledet seg til å få vise venninnene all sin prakt.

Oppe på rommet sitt koste hun seg med et kakestykke, mens hun smånynnende bladde i det nye motebladet.  Plutselig stoppet hun å spise, hun fløy opp og så seg i speilet. At hun ikke hadde tenkt på det før! Hun kunne ikke se ut slik! Det hun så i speilet var en tykk haugkjerring. Kaken fløy i en bue ned i søppelkassen. Nå var det på høy tid med en diett. Raskt googlet hun frem flotte slankedietter som lovte raske resultater. Med stor glede startet hun sin nye livsstil. Hun ble tynnere og tynnere, og tynnere enn tynn. Men alt hun så i speilet var en tykk haugkjerring.  Til slutt ble Flisa så tynn at hun forsvant. Snipp snapp snute så var eventyret ute.

Folkeviser

I alle tider har folk hatt et ønske om å uttrykke seg, og i middelalderen ble dette mye gjort gjennom folkevisene. Folkevisene ble sunget til ringdans eller kjededans. For å underlette fellesdansen måtte musikken ha en fast rytme.  Det var vanlig at en forsanger sang versene mens alle stemte inn på refrenget – man sang acapella. Denne dansetypen oppsto i Frankrike og blir kalt middelalderballader. Ordet ballade kommer fra latin og betyr “å danse”.

Dette er et musikkklipp som illustrerer en middelaldersballade: http://www.youtube.com/watch?v=mRNrfobPQAI

Her kan man se hvordan man går i kjede, og hvordan en forsanger/ flere forsangere leder an og rytmisk styrker dansen. Etter reformasjonen ble folkevisene i stor grad erstattet instrumentalmusikk.

En av de tydelige forskjellene mellom folkevisesjangeren og sagaene er at folkevisene skildrer myke verdier som kjærlighet, skjønnhet og naturen mens sagaenes fokus var heltedyrking. Musikaliteten til folkevisene er også noe som skiller disse to sjangrene. 

Islandske ættesagaer

De islandske ættesagaene er episke fortellinger som gikk på folkemunne i vikingtiden, rundt 1000-årsskiftet.  Disse tekstene skildrer dagliglivet, og dreier seg ofte om en konflikt som er årsaket romantikk og ære. Det er usikkert om sagaene er basert på sanne historier eller myter på grunn av at mange forfattere heller skriver tekster som skaper interesse enn å formidle sannheten.

Alle ættesagaene begynner med å presentere slektene som er med i historien. Handlingen i sagaene er skrevet i kronologisk rekkefølge. Det er alltid med en konflikt som gjennom handlingsforløpet utvikler seg og får en avslutning. Dette viser at komposisjonsformen til en roman ikke har endret seg så mye siden 1200-tallet. Noe som skiller seg fra nåtidens romaner er derimot at romanene fra 1200-tallet er relativt korte tekster. 

Det som preger sagaene er at de er skrevet tørt, med lite skildringer av følelseslivet til karakterene. De er også skrevet veldig kort og presist, det er med andre ord ingen overflod av ord. For eksempel kunne en hel periode hvor det skjedde lite presenteres med én setning. Likevel hadde også sagaene sine partier som var utbrodert, noe som også er vanlig i dagens litteratur. Et annet litterært virkemiddel som er mye brukt i sagaene, men som ikke benyttes så mye i dag, er underdrivelse. Det at “han hatet nabokongen” kunne uttrykkes med at “han ikke var så glad i nabokongen”.

Det er tydelig at det både er likheter og forskjeller mellom sagaene og nåtidens episke fortellinger. Tanken bak tekstene er i hvert fall den samme, de skal ha en underholdende faktor.

Skylappjenta

                                                     

                                                          

“Skylappjenta” er skrevet av Iram Haq, og ble utgitt i 2009. I denne boken har forfatteren benyttet seg av flere forskjellige sjangrer for å formidle sitt budskap. Den har blant annet novellesjangertrekk. Tegn på dette er at handlingen foregår over en kort tidsperiode, det er få personer med i novellen, og den er ganske kort på bare knappe 30 sider. Videre er det også et hyppig bruk av skildring, handlingsreferat, replikk og tankereferat som også er virkemidler som er typiske for novellen. Men denne boken har ikke bare sjangertrekk som er typiske for novellen, den har også klare eventyrsjangertrekk.

Typiske trekk i alle eventyr er at skikkelsene er stereotyper, helten er bare intelligent og pen, trollene dumme og stygge og liknende.  Kontrastene mellom de gode og de onde er tydelige. Oppbyggingen er skjematisk og starter gjerne med «Det var en gang». Det er en klar rekkefølge i tid, med få personer, bare én helt og ett grunnmotiv. I boken synliggjøres dette både gjennom fargevalg og dialog. Noen kjente eventyruttrykk som “langt, og lenger enn langt” er også med å styrke eventyrfølelsen i denne boken.

Videre bruker Iram Haq intertekstualitet som et virkemiddel. Med intertekstualitet mener jeg at hun bevisst fletter inn andre tekster i sin fortelling, og én av disse tekstene er særnorsk. Uttrykket “Jeg fant, jeg fant” kjenner de fleste av oss igjen som en av Askeladdens mest kjente replikker, men som for eksempel svenskene ikke har noe forhold til.  Vi kan også finne spor av Askepott, som pliktoppfyllende gjør det hun blir bedt om. Fortellingen baserer seg på “Rødhette”, og dette eventyret fungerer som rød tråd gjennom fortellingen.

I tillegg til inspirasjon fra eventyr er boken en multimodal tekst. Tekst og bilde skaper sammen mening som kanskje hadde vært vanskelig å få frem hvis det kun hadde blitt brukt én modalitet, som for eksempel tekst.  På den måten kan man si at modalitetene utfyller hverandre og skaper stemninger.

Novellen likner på en bildebok for barn, men den er ment for ungdom og voksne. Budskapet i boken er at man må tenke over hvilke skylapper man selv har, eller som noen annen har gitt deg. Med det mener jeg at alle er påvirket av en kultur og landets eller familiens tradisjoner, noe som kan føre til at vi får en begrenset oppfattelse av verden. For eksempel gjør det oss opprørte når muslimske kvinner velger å gå med hijab, for vi mener at de dermed er undertrykte av mennene. Vår egen historie om hvordan kvinner har jobbet for likestilling påvirker oss, og gjør oss engasjert når vi oppdager forskjellsbehandling. En av grunnene til at muslimske kvinner går med hijab i også i Norge kan være ar det finnes et muslimsk moralpoliti i Oslo. Moralpolitiet følger med på hva andre muslimer gjør, og de trakasserer dem som tar andre valg enn hva de anbefaler. Jenter blir kalt for “hore” og andre stygge ord hvis de går i bukser, uten hijab eller er sammen med kjærester.

Iram Haq er en norsk skuespiller, regissør og manusforfatter. Hun er oppvokst i Norge med pakistanske røtter. Hun er fødd 1976. Å ha røtter i to kulturer har ført til en rekke utfordringer for Haq opp gjennom årene. Sine erfaringer har hun brukt i sine produksjoner, blant annet “Skylappjenta”. En del av hennes livshistorie er at hun “brente bruene” til sin pakistanske familie. Da hun var 14 år bestemte hun seg for å flytte til en fosterfamilie. Fra den gang ble hun avvist fra sin biologiske familie og har vært nødt til å stå på egne bein. Iram Haq har medvirket i flere serier og filmer blant annet “Borettslaget”, “Berlinerpoplene” og “Varg Veum”. Debuten som regissør hadde hun med sin prisbelønte fortelling om skylappjenta. Den ble først skrevet som manus til en kortfilm, men ble senere også skrevet som bok. Iram Haq har fått flere priser for “Skylappjenta”, blant annet for “Best Short Film” på Bergen International Film Festival (2009), for “Best Nordic Short Film” på Femmina International Film Festival (2009) og for “The Ellen Award” på Aspen Shortsfest (2010).

Jeg synes at denne boken var veldig spennende og interessant. Den er kort, med mange illustrasjoner, noe som i første sekund kan minne om en barnebok. Men når man begynner å lese boken skjønner man at det er temaer som ligger mye dypere. Temaer som det multikulturelle samfunnet, redsel for andre kulturer og styremåter blir tatt opp i denne boken. Dette er temaer som er veldig aktuelle idag. Videre er det også veldig fascinerende hvordan Haq har klart å bruke en av de mest kjente eventyrene vi har som utgangspunkt for denne boken.

Sammenlikning: "Vise om byen Hiroshima" og "Regn i Hiroshima"

•      “Vise om byen Hiroshima” er et dikt med rim, verselinje to og fem rimer i hver strofe. “Regn i Hiroshima” har et parrim helt i starten av diktet.
• Vise om byen Hiroshima” er et strofisk dikt, hver strofe inneholder like mange verselinjer og verselinjene er omtrent like lange. Verselinjene tre og seks er lenger enn de andre. Formen i diktet “Regn i Hiroshima” er ikke strofisk.
• “Regn i Hiroshima” inneholder metaforer, et eksempel er: “Ein skjerm av damp”, “Vise om byen Hiroshima” gjør ikke det.
•  “Regn i Hiroshima” er mer konsentrert enn “Vise om byen Hiroshima”. Det fører til at man må lese “Regn i Hiroshima” flere ganger enn den andre for å skjønne hva den virkelig handler om.
•   “Regn i Hiroshima inneholder noen kontraster, for eksempel: “gåtefullt, oppstigande og stumt” står i kontrast til “jorda slo høgt og vilt”.
•   Ingen av diktene inneholder similer.
• “Regn i Hiroshima” har besjeling, som “jorda slo høgt og vilt”. Jord er noe “dødt” som har fått menneskelige egenskaper. “Vise om Hiroshima” har ikke besjeling.