Islandske ættesagaer

De islandske ættesagaene er episke fortellinger som gikk på folkemunne i vikingtiden, rundt 1000-årsskiftet.  Disse tekstene skildrer dagliglivet, og dreier seg ofte om en konflikt som er årsaket romantikk og ære. Det er usikkert om sagaene er basert på sanne historier eller myter på grunn av at mange forfattere heller skriver tekster som skaper interesse enn å formidle sannheten.

Alle ættesagaene begynner med å presentere slektene som er med i historien. Handlingen i sagaene er skrevet i kronologisk rekkefølge. Det er alltid med en konflikt som gjennom handlingsforløpet utvikler seg og får en avslutning. Dette viser at komposisjonsformen til en roman ikke har endret seg så mye siden 1200-tallet. Noe som skiller seg fra nåtidens romaner er derimot at romanene fra 1200-tallet er relativt korte tekster. 

Det som preger sagaene er at de er skrevet tørt, med lite skildringer av følelseslivet til karakterene. De er også skrevet veldig kort og presist, det er med andre ord ingen overflod av ord. For eksempel kunne en hel periode hvor det skjedde lite presenteres med én setning. Likevel hadde også sagaene sine partier som var utbrodert, noe som også er vanlig i dagens litteratur. Et annet litterært virkemiddel som er mye brukt i sagaene, men som ikke benyttes så mye i dag, er underdrivelse. Det at “han hatet nabokongen” kunne uttrykkes med at “han ikke var så glad i nabokongen”.

Det er tydelig at det både er likheter og forskjeller mellom sagaene og nåtidens episke fortellinger. Tanken bak tekstene er i hvert fall den samme, de skal ha en underholdende faktor.