Realismen og nyrealismen

Realismen og nyrealismen er to litterære epoker som har fellestrekk, men også mange ulikheter. Begge retningene beskriver realistisk menneskers liv, i motsetning til romantikken og nyromantikken som ga en forskjønnet utgave av det virkelige liv. Innen realismen er det kunnskap og fornuft som er styrende.

Forskjellen mellom retningene er hvilket syn de hadde på mennesket og hvordan tidsperioden påvirket innholdet. Realismen oppstod på midten av 1800-tallet og har blitt kalt for «kritisk realisme», mens nyrealismen oppsto på 1900-tallet og har blitt kalt for «etisk realisme». Dette kommer jeg tilbake til og forklarer videre i teksten.

Navnet «kritisk realisme» oppkom fordi forfatterne var kritiske til moral, maktmisbruk og samfunnsforhold i sin egen tid. Realistene var opptatte av samtiden og beskrev borgerlige menneskers liv. Eksempler på dette er Ibsens «Hedda Gabler» og «Et dukkehjem». De har et syn på mennesket som fremmer tanken om at alle har muligheten til å aktivt påvirke sin egen situasjon. Forfatterne var både autorale, de kunne fortelle om alt det logiske i den ytre i handlingen, og allvitende. Allvitende betyr at fortelleren i tillegg til å stå utenfor handlingen kunne beskrive hvordan karakterene følte og tenkte.

Kjente forfattere fra realismen er blant annet Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Amalie Skram, Jonas Lie, Sigbjørn Obstfelder og Camilla Collett.

Dette skiller seg mot nyrealistene som var opptatte av å drøfte moralske og etiske problemstillinger. Kjennetegn ved denne perioden var at handlingene var virkelighetsnære og samfunnsengasjerte. Det var vanlig å skildre alminnelige menneskers livsvilkår, det vil si arbeiderklassen. Yrkesgrupper som ble skildret var blant annet fiskere, bønder, gruvearbeidere og rallarer. Arbeiderbevegelsen og verdenskrigene hadde stek påvirkning i denne litterære perioden. Brytningen mellom bondesamfunnet og industrialismen var et hett tema, og forholdet mellom fortid og framtid ble behandlet.

I kjølvannet av de store samfunnsendringene valgte mange forfattere å la handlingen utspille seg i fortida, for eksempel i middelalderen. Ved å la handlingen utspille seg i en annen tidsepoke ble det satt en god ramme for å drøfte moralske dilemmaer. Et eksempel på det er «Kristin Lavransdatter» av Sigrid Undset.

Ytterligere kjennetegn for denne perioden var den såkalte «dannelsesromanen». I «dannelsesromaner» får leseren følge en persons utvikling gjennom livet, hvordan denne påvirkes av eksempelvis sine reiser og møter med andre mennesker. Formen var ofte optimistisk, personen utvikledes til et sannere og helere menneske. Vanligvis hadde også romanene et bredt persongalleri og handlingen var kronologisk oppbygget. Det sies at «nyrealistene forklarer menneskene men dømmer dem ikke». Romanen «Medmenneske» av Duun er et godt eksempel på dette.

Det oppkom også splittelser mellom forfatterne i denne litterære perioden.  Det ble spesielt synbart i mellomkrigstiden der blant annet kristent og politisk ståsted ble debattert. I tillegg presenterte psykoanalytikeren Sigmund Freud sine teorier og rystet om de gamle ideene om oppdragelse, seksualitet og moral. Kulturdebatten delte altså forfatterne opp i to grupperinger; «de konservative» og «de radikale». «De konservative» var motstandere av det nye, de forsvarte kirken og var antikommunister. «De radikale» ønsket forandring og kritiserte systemer som kunne virke undertrykkende og angstfremkallende hos folk, i tillegg var mange kommunister.

Kjente norske forfattere fra realismen er blant annet Sigrid Undset, Olav Duun, Oskar Braaten, Knut Hamsun og Arnulf Øverland.

"Sværmere" av Knut Hamsun

Handlingen utspiller seg på et lite handelssted i Nordland. Handlingen er krydret med maktkamp, erotikk og et persongalleri med karakteristiske trekk som fremstilles på en lattervekkende måte.

Romanen åpner med at vi blir kjent med den nytilsatte presten på Rosengård og hans forknytte kone. De beveger seg blant sosieteten, der handelsmannen Mack har en ubestridbar status. Han er den mest

velstående og fremdragende kremmeren i bygda og eier en fiskelims-fabrikk i tillegg til både fartøy og fiskenot. I denne bygda bor også en «pikenes Jens» ved navn Rolandsen, han er telegrafist. Hans store ambisjon er å gjøre det minst like godt som Mack, og med det som mål bedriver han både med svermeri og industrispionasje.

Gjennom Rolandsen blir vi kjent med mange snodige personer. Deriblant hans meget strenge forlovede Marie van Loos og hans hjertes mål Elise som er Mack sin datter. Vi møter de rivaliserende fiskerne Levion og Enok som strider om jobben som kirketjener.  I tillegg møter vi klokkerenes datter Olga som er forelsket i Fredrik, Mack sin sønn.  I løpet av romanen utvikles det både intriger, maktkamper og kjærlighetshistorier. Det er Rolandsen som fører handlingen fremover.

Rolandsen fremstilles som bygdas bråkmaker siden han både drikker, slåss og flørter uten de minste skrupler.  Men han er litt av en «Petter smart», siden han ut fra sin spionasje utvikler et fiskelim som er bedre enn det Mack produserer. Begrensningen er at han ikke har kapital til å ta patent på sin oppfinning slik at han kan sette i gang en produksjon. Posisjonene forandres etter et innbrudd hos Mack der det utloves en stor dusør til den som kan oppklare tyveriet. Kriteriene er at dusøren skal utbetales uansett om det var tyven som melder seg eller om det ble gitt opplysninger som avslører tyven. Rolandsen ser sin sjanse og melder seg som skyldig. Han får pengene, patentet og vinner i tillegg selveste datteren til Mack! Romanen har en åpen slutt og alt tyder på at den er lykkelig. Det virker som om Olga får sin Fredrik og Rolandsen sin store kjærlighet Elise.

Trailer til filmen "Telegrafisten" som bygger på romanen "Sværmere":

Persongalleri:

Ove Rolandsen

Bygdas sjarmør, bråkmaker, telegrafstasjonens bestyrer, telegrafist og oppfinner. Etter at han ble avvist av Elise Mack ble han forlovet med jomfru van Loos. Forlovelsen varer ikke lenge.

Handelsmannen Mack

En rik kremmer som dominerer fiskeindustrien i Nordland og er høyt vurdert i sosieteten. Far til Elise og Fredrik.

Elise Mack

Datter av handelsmann Mack. Hun er stolt, bevisst og selvstendig. Ut i handlingen blir hun forlovet med kaptein Henriksen.

Presten

En yngre mann som er meget dominant overfor sin kone. Han fremstår som rik, men alt tyder på at det kun er en fasade som han prøver å opprettholde. Han er en meget god kirketaler.

Prestefrua

Kommer fra en velstående familie og ønsker å nyte overklassens privilegier. Hun vil fremstå som rik, selv om hun ikke lengre har de økonomiske forutsetningene. Prestefrua blir kuet av sin man og fremstår som en uselvstendig og upraktisk kvinne med en barnslig oppførsel.  Med en stor naivitet svermer hun for Rolandsen. Hun opplever erotisk spenning i møtet med ham, men disse følelsene blir ikke gjengjeldt.

Enok

Er fisker og bygdas ryktespreder, men det han sier og gjør er grundig og gjennomtenkt. Han er opptatt av å bli positivt oppfattet, for deretter å dra nytte av dette. Det er egentlig Enok som er tyven i romanen. Han bruker pengene han stjeler til å være generøs med kirken for dermed å øke sine muligheter til å bli kirketjener. Etter hvert får han denne stillingen. En merkverdighet ved ham er at han kun har et øre, det andre mistet han i kamp med Levion og han har dessverre mye øreverk i det gjenstående øret.

Marie van Loos

Jomfruen på prestegården som er både dydig og praktisk lagd. Hun er av hollandsk opprinnelse, snakker bergensk og er dermed rappkjeftet. Hun er forlovet med Rolandsen og finner seg ikke i at han flørter med andre. Livssynet er bundet av moral. Det er moralen som styrer, ikke kjærligheten. Hun blir bedratt av Rolandsen og det finner hun seg ikke i.  Dyden og æren leder til at hun bryter forlovelsen. Vinklingen til framstillingen av van Loos gjør at hun oppfattes som ganske usympatisk.

Klokkerdatter Olga

En enkel skjønnhet, både med tanke på sin sosiale opprinnelse og hennes naturlige personlighet. Hun lever under en økonomisk knapphet og er forelsket i handelsmannen Mack sin sønn Fredrik. Hennes naivitet og yndighet fremmer Rolandsens erotiske følelser. Han smigrer og begjærer henne, men selv om hun er ung klarer hun å avvise ham på en pen måte. Til slutt forlover den fattige klokkerdatteren seg med rikmannssønnen Fredrik.

Det mest sentrale i romanen er at den speiler både en fysisk og sosial reise. Flere av karakterene foretar en klassereise både i forhold til kjærlighet og økonomi. For eksempel Olga og troligvis også Rolandsen øker sin status gjennom giftemål. Dette samstemmer også tidsmessig med romantikken der reiser var essensielt.

Les mer om Knut Hamsun her.

Typisk norsk

Helt fra begynnelsen av 1800-tallet har det foregått en rivende språkstrid i Norge. I første delen av 1900-tallet spisset det seg til mellom målformene bokmål og nynorsk. Det ble gjort flere reformer i disse

skriftspråkene for at de sakte men sikkert skulle smeltes sammen til det som kalles samnorsk. I begynnelsen av 1900-tallet bygget argumentene tilknyttet språkstriden hovedsakelig på nasjonale verdier. Et mål var at riksmålet skulle fornorskes. Et sterkt argument var at nasjonalfølelsen skulle holdes like sterk som på 1800-tallet, og at Norge med et eget språk tydeligere skulle framstå som et selvstendig rike. Utover 1900-tallet ble det også argumentert ut fra sosiale verdier. Dette kommer til uttrykk ved at noen språkformer framsto som mer dannet enn andre.

Arnulf Øverland var en av de som offentlig protesterte mot endringer i bokmål. Ett eksempel på det er hans kjente foredrag «Er vårt språk avskaffet». I stor grad fikk offisielle forandringer i nynorsk og bokmål lite gjennomslag. Grunnen til dette var at allmuen ønsket å skrive på den måten som var naturlig og som de var vant til. Bokmålsformen fikk styrket sin status under 2.verdenskrig. Dette kom i kjølvannet av at nasjonale helter fra krigen skrev på tradisjonell bokmål. Ut fra den ærverdige respekten som folket hadde ble det en utfordring å kritisere det skriftspråket de brukte. Likevel fortsatte arbeidet for samnorsk langt ut på 1900-tallet. I 1952 ble det opprettet et språknormeringsorgan med navnet «Norsk språknemnd». Mennesker var fortsatt imot samnorsk. Et eksempel er «Foreldreaksjonen mot samnorsk» sitt arbeid med å «rette» opp de nye formene som hadde blitt benyttet i skolebøker. De strøk over disse formene og skrev inn de mer tradisjonelle.

Samnorsken fikk altså ikke gjennomslag på 1900-tallet og i 1972 ønsket staten en språkfred. «Norsk språkråd» ble opprettet for å få språksaken ut av politikken. På 1990-tallet handlet ikke lenger språkdebatten så mye om forholdet mellom nynorsk og bokmål, men i stedet om norsk og engelsk. Staten ønsket ikke at det norske skriftspråket skulle trues av utenlandske språk og at det norske skriftspråket skulle få svekket status. Dermed ble det utarbeidet atskillige forslag til en norsk skrivemåte av utenlandske ord. Store deler av befolkningen mente at dette var unødvendig og kunstig siden ordene opprinnelig ikke hadde noe norsk synonym. Dette gjaldt for eksempel datarelaterte begreper. Mange anser at statens tiltak for å påvirke språkutviklingen gjennom 1900-tallet var et skralt prosjekt siden deres forslag hadde så lite gjennomslagskraft.