Typisk norsk

Helt fra begynnelsen av 1800-tallet har det foregått en rivende språkstrid i Norge. I første delen av 1900-tallet spisset det seg til mellom målformene bokmål og nynorsk. Det ble gjort flere reformer i disse

skriftspråkene for at de sakte men sikkert skulle smeltes sammen til det som kalles samnorsk. I begynnelsen av 1900-tallet bygget argumentene tilknyttet språkstriden hovedsakelig på nasjonale verdier. Et mål var at riksmålet skulle fornorskes. Et sterkt argument var at nasjonalfølelsen skulle holdes like sterk som på 1800-tallet, og at Norge med et eget språk tydeligere skulle framstå som et selvstendig rike. Utover 1900-tallet ble det også argumentert ut fra sosiale verdier. Dette kommer til uttrykk ved at noen språkformer framsto som mer dannet enn andre.

Arnulf Øverland var en av de som offentlig protesterte mot endringer i bokmål. Ett eksempel på det er hans kjente foredrag «Er vårt språk avskaffet». I stor grad fikk offisielle forandringer i nynorsk og bokmål lite gjennomslag. Grunnen til dette var at allmuen ønsket å skrive på den måten som var naturlig og som de var vant til. Bokmålsformen fikk styrket sin status under 2.verdenskrig. Dette kom i kjølvannet av at nasjonale helter fra krigen skrev på tradisjonell bokmål. Ut fra den ærverdige respekten som folket hadde ble det en utfordring å kritisere det skriftspråket de brukte. Likevel fortsatte arbeidet for samnorsk langt ut på 1900-tallet. I 1952 ble det opprettet et språknormeringsorgan med navnet «Norsk språknemnd». Mennesker var fortsatt imot samnorsk. Et eksempel er «Foreldreaksjonen mot samnorsk» sitt arbeid med å «rette» opp de nye formene som hadde blitt benyttet i skolebøker. De strøk over disse formene og skrev inn de mer tradisjonelle.

Samnorsken fikk altså ikke gjennomslag på 1900-tallet og i 1972 ønsket staten en språkfred. «Norsk språkråd» ble opprettet for å få språksaken ut av politikken. På 1990-tallet handlet ikke lenger språkdebatten så mye om forholdet mellom nynorsk og bokmål, men i stedet om norsk og engelsk. Staten ønsket ikke at det norske skriftspråket skulle trues av utenlandske språk og at det norske skriftspråket skulle få svekket status. Dermed ble det utarbeidet atskillige forslag til en norsk skrivemåte av utenlandske ord. Store deler av befolkningen mente at dette var unødvendig og kunstig siden ordene opprinnelig ikke hadde noe norsk synonym. Dette gjaldt for eksempel datarelaterte begreper. Mange anser at statens tiltak for å påvirke språkutviklingen gjennom 1900-tallet var et skralt prosjekt siden deres forslag hadde så lite gjennomslagskraft.