Realismen og nyrealismen

Realismen og nyrealismen er to litterære epoker som har fellestrekk, men også mange ulikheter. Begge retningene beskriver realistisk menneskers liv, i motsetning til romantikken og nyromantikken som ga en forskjønnet utgave av det virkelige liv. Innen realismen er det kunnskap og fornuft som er styrende.

Forskjellen mellom retningene er hvilket syn de hadde på mennesket og hvordan tidsperioden påvirket innholdet. Realismen oppstod på midten av 1800-tallet og har blitt kalt for «kritisk realisme», mens nyrealismen oppsto på 1900-tallet og har blitt kalt for «etisk realisme». Dette kommer jeg tilbake til og forklarer videre i teksten.

Navnet «kritisk realisme» oppkom fordi forfatterne var kritiske til moral, maktmisbruk og samfunnsforhold i sin egen tid. Realistene var opptatte av samtiden og beskrev borgerlige menneskers liv. Eksempler på dette er Ibsens «Hedda Gabler» og «Et dukkehjem». De har et syn på mennesket som fremmer tanken om at alle har muligheten til å aktivt påvirke sin egen situasjon. Forfatterne var både autorale, de kunne fortelle om alt det logiske i den ytre i handlingen, og allvitende. Allvitende betyr at fortelleren i tillegg til å stå utenfor handlingen kunne beskrive hvordan karakterene følte og tenkte.

Kjente forfattere fra realismen er blant annet Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Amalie Skram, Jonas Lie, Sigbjørn Obstfelder og Camilla Collett.

Dette skiller seg mot nyrealistene som var opptatte av å drøfte moralske og etiske problemstillinger. Kjennetegn ved denne perioden var at handlingene var virkelighetsnære og samfunnsengasjerte. Det var vanlig å skildre alminnelige menneskers livsvilkår, det vil si arbeiderklassen. Yrkesgrupper som ble skildret var blant annet fiskere, bønder, gruvearbeidere og rallarer. Arbeiderbevegelsen og verdenskrigene hadde stek påvirkning i denne litterære perioden. Brytningen mellom bondesamfunnet og industrialismen var et hett tema, og forholdet mellom fortid og framtid ble behandlet.

I kjølvannet av de store samfunnsendringene valgte mange forfattere å la handlingen utspille seg i fortida, for eksempel i middelalderen. Ved å la handlingen utspille seg i en annen tidsepoke ble det satt en god ramme for å drøfte moralske dilemmaer. Et eksempel på det er «Kristin Lavransdatter» av Sigrid Undset.

Ytterligere kjennetegn for denne perioden var den såkalte «dannelsesromanen». I «dannelsesromaner» får leseren følge en persons utvikling gjennom livet, hvordan denne påvirkes av eksempelvis sine reiser og møter med andre mennesker. Formen var ofte optimistisk, personen utvikledes til et sannere og helere menneske. Vanligvis hadde også romanene et bredt persongalleri og handlingen var kronologisk oppbygget. Det sies at «nyrealistene forklarer menneskene men dømmer dem ikke». Romanen «Medmenneske» av Duun er et godt eksempel på dette.

Det oppkom også splittelser mellom forfatterne i denne litterære perioden.  Det ble spesielt synbart i mellomkrigstiden der blant annet kristent og politisk ståsted ble debattert. I tillegg presenterte psykoanalytikeren Sigmund Freud sine teorier og rystet om de gamle ideene om oppdragelse, seksualitet og moral. Kulturdebatten delte altså forfatterne opp i to grupperinger; «de konservative» og «de radikale». «De konservative» var motstandere av det nye, de forsvarte kirken og var antikommunister. «De radikale» ønsket forandring og kritiserte systemer som kunne virke undertrykkende og angstfremkallende hos folk, i tillegg var mange kommunister.

Kjente norske forfattere fra realismen er blant annet Sigrid Undset, Olav Duun, Oskar Braaten, Knut Hamsun og Arnulf Øverland.