Logg 28.august

Denne dagen ble for meg oppstarten på det litterære prosjektet. Grunnen til dette var at jeg uken før var i England og opptrådde i et teaterstykke. Jeg fikk en innføring i hvilket tema gruppen min hadde valgt, og hvilke tanker de hadde lagd seg rundt dette. Vi drøftet hvordan vi kunne vinkle oppgaven og hvilke tekster som kunne benyttes. I tillegg opprettet vi en Facebook-gruppe for at vi skulle kunne ha en tett og god dialog gjennom prosjektet. Med tanke på at to av gruppemedlemmene var på biologitur ble det kun gjort en første skisse på hvordan vi skulle legge opp arbeidet.

Det moderne prosjektet

Jean-Jeaques Rousseau var en sveitsisk-fransk opplysningsfilosof. «Tilbake til naturen» er et av hans mest kjente utsagn. I denne teksten er hans bok «Émile» utgangspunktet for tolkningen av utsagnet.

«Tilbake til naturen» representerer mange av ideene som rådet i opplysningstiden. Utsagnet kan tolkes som at menneskene må søke tilbake til det naturlige. Rousseau kritiserte ofte samfunnets påvirkning på mennesket. Dette kommer fram gjennom setningen «Samfunnsmennesket fødes, lever og dør i trelldom». Dette tyder på at han mente det var galt at barn ble tvunget til å tilpasse seg samfunnets mange konvensjoner. Rousseau var også opptatt av menneskerettighetene. Denne påstanden blir støttet av setningen «Fra naturen av er alle mennesker like». Rousseau mente troligvis at hvis naturen formet mennesket var det mulig å unngå fordommer som ledet til konflikter og klasseforskjeller. «Tilbake til naturen» kan altså betraktes som et motto for menneskeheten til å skape en mer rettferdig verden der alle får utvikle seg til selvstendige individer. Les mer om Rousseau her og noen av hans mest kjente sitater kan du finne her.

Alle perioder er en reaksjon på den foregående perioden. Slik er også romantikken en reaksjon på klassisismen. Mange av de moderne ideene levde likevel videre under romantikken. Menneskerettighetenes

betydning og den videre industrialiseringen er eksempler på dette. Romantikken inneholdt også antimoderne ideer som brøt med opplysningstidens prinsipper. Dette kommer fram ved at det ble et sterkere fokus på det mystiske og vakre ved naturen, i stedet for å utvikle den vitenskapelige forståelsen. I tillegg ble nasjonalfølelsen viktig for mange mennesker. Dette går i mot prinsippet om at alle mennesker er født like. Er du inspirert til å lære mer om romantikken trykk her.

Romantikken

Romantikken er en litteraturepoke som hadde sitt opphav i Tyskland og England på begynnelsen av 1800-tallet. Denne epoken kom til Norge rundt 1830 og varte til cirka 1870. Det er vanlig å skille mellom to former for romantisk diktning, universalromantikk og nasjonalromantikk. Universalromantikerne gikk ut fra at det var den samme universelle ånden som eksisterte i all natur, mens nasjonalromantikerne var opptatt av nasjonens egne folkeånd. Den sistnevnte kategorien ble meget sentral i Norge. Nasjonalromantikken og dens ideer dominerte sterkt i Norge i forhold til mange andre land. Dette kom blant annet av at Norge måtte bygge opp sin identitet etter å ha vært i union i svært lang tid. Norge lå i union med Sverige på denne tiden, men hadde likevel til en viss grad selvstyre.

Det er tre særtrekk som karakteriserer romantikken. For det første ble det utviklet en dualistisk virkelighetsoppfatning. Dualistisk innebærer at to atskilte deler må virke sammen for å skape en helhet. Virkeligheten ble delt inn i «den åpne» og «den skjulte» virkeligheten. «Den åpne virkeligheten» omfattet det som kunne sanses, det som var forgjengelig og en gang skulle dø. «Den skjulte virkeligheten» ble oppfattet som guddommelig, evig og uforanderlig. En grunnleggende tanke var at guddommen eksisterte i alt og ikke kunne oppfattes av fornuften alene. Dette ledet til at sansene og fantasien fikk en mer framtredende posisjon i litteraturen. For det andre førte den endrede virkelighetsoppfatningen til et endret syn på dikteren. Dikterne ble nå oppfattet som genier som hadde evnen til å se sannheter i den skjulte virkeligheten. Deres oppgave var å uttrykke denne sannheten i sine tekster på en måte som gjorde at det skulle bli tilgjengelig for allmuen. For det tredje ble naturen under romantikken i større grad oppfattet som et sted hvor man kunne finne harmoni og livskraft. Dette skiller seg fra opplysningstiden der tanker om det vitenskapelige og mekaniske ved naturen lå i fokus. «Tilbake til naturen» var et slagord av Jean-Jacques Rousseaus som beskriver de nye ideene om naturen. Det oppsto et ønske om å se det vakre ved den uberørte naturen. Rousseau mente at sivilisasjonen ødela utviklingen av det individualistiske mennesket, en tankegang han delte med mange andre som levde i samtiden.

To veldig sentrale personer i Norge under romantikken var Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Disse to personene var bitre rivaler både når det gjaldt politikk og diktning.

Henrik Wergeland ble født i 1808 i Kristiansand. I dag er han kjent som dikter, samfunnsdebattant og opplysningsmann. Wergeland var en typisk nasjonalist, noe som uttrykket seg i hans profil som samfunnsdebattant. Å unngå dansk innflytelse lå i hans interesseområde. Dette kommer frem gjennom at han sympatiserte med Patriotene, støttet fornorsking av språket og at han var en ivrig feirer av 17.mai. Henrik Wergeland var også opptatt av at flere mennesker skulle få politisk innflytelse. Et prinsipp som Wergeland delte med opplysningsfilosofene var at opplysning førte til frihet. For at hans mål skulle kunne realiseres måtte dermed kunnskap være tilgjengelig for alle.  Dette førte til at Wergeland hadde interesse i å opprette og bevare folkebiblioteker. I tillegg utgav han tidsskriftene «For Almuen» og «For Arbeider-klassen». Innom diktning var Henrik Wergeland en sentral representant for ekspansjonslyrikken. På tiden som Wergeland levde i var dette en banebrytende diktform som brøt med den faste regeldiktningen. Et romantisk særtrekk ved Wergelands diktning var det guddommelige, alt var besjelt. Er du interessert til å lese mer om Wergeland kan du trykke her.

Johan Sebastian Welhaven ble født i 1807 i Bergen. Gjennom livet skrev han både lyrikk, essay, artikler og debattinnlegg. Welhaven var en person som, i motsetning til mange av sine landsmenn, var opptatt av at Norge skulle dra inspirasjon fra det «dannede» Europa. Nordmenns selvgode patriotisme stilte han seg meget kritisk til. Innom diktning var Welhaven opptatt av at den skulle foregå etter bestemte regler. Diktet skulle ha fast strofeform, rim, rytme og et «behersket» bruk av språklige bilder. Besjeling ble brukt hyppig for å skape nærhet til det åndelige i naturen, i tillegg var fornuft et ideal for ham. Dette likner på opplysningstidens form for diktning og derfor kalles Welhaven en klassisistisk romantiker. Lær mer om Welhaven her.

Gjennom denne presentasjonen har det blitt påvist store forskjeller mellom Wergeland og Welhaven. Eksempel på det er at Wergeland ønsket å fremme det norske mens Welhaven var opptatt av at landet skulle utvikles etter modeller hentet fra Europa. Et annet eksempel er at Wergeland diktet med en fri form mens Welhaven benyttet seg av regler. Selv om forskjellene er store finnes det likevel en betydelig likhet mellom dem. De er helt klart influerte av litteraturepokens romantiske strømninger. Lær mer om Welhaven og Wergeland gjennom dette lydklippet.

Shakespeare og Hamlet

William Shakespeare sine dramaer er blant de mest spilte i verden. Selv om han er en så sentral person i litteraturhistorien eksisterer det veldig lite informasjon om ham. Shakespeare ble født i England i 1564, og levde under kulturepoken renessansen. «Romeo og Julie» og «Hamlet» er blant hans mest kjente verk. Disse stykkene blir stadig tolket og spilt på scenen. I tillegg til dramaer skrev Shakespeare en rekke sonetter og episke dikt. De fleste av Shakespeare sine verk er inspirert av eldre tekster. Det som gjør Shakespeare sine tekster så spesielle er poesiformen og karakterskildringene. Karakterene i Shakespeare sine dramaer er sammensatte og realistiske.

«Hamlet» er et stykke som handler om en dansk prins med et komplisert liv. Usikkerhet, død og valg av handling er temaer i dette stykket. Hodeskallen til Yorick er et viktig fysisk symbol som er med på å uttrykke Hamlet sin karakterutvikling. «Hamlet» ble for første gang spilt opp i «The Globe» som var teateret hvor Shakespeare arbeidet. De teatralske uttrykksformene har forandret gjennom årene. På 1500-tallet gikk ikke folk i teateret for å se et teaterstykke, men for å høre. Dette kan være en av årsakene til at replikkene i stykkene til Shakespeare er skrevet på versform. Noen påstår også at Shakespeare var politisk engasjert , og at han kritiserte styreformene og samfunnsformen i sine stykker. Det sies at han gjennom sin store beherskelse av prosa benyttet seg av en uttrykksform som kunne tolkes på forskjellige måter.

Flisa

Det var en gang en travel mor som pleide å kjøpe middagen på Dolly Dimples eller McDonalds. Hun hadde en tenårsjente som het Flisa og hun var helt alminnelig. En dag fikk jenta oppdraget å gå ned på den lokale butikken for å handle. Der ble hun stående lenge og vel, for motebladene som blinket i alle mulige farger. Hun følte en magisk kraft fra bladene, og kunne ikke motstå å kjøpe et.

Da jenta kom hjem ropte hun «Å gud hjelpe meg, jeg ser ut som en stor, lang haugkjerring med hode under armen!». «Du ser helt normal ut» sa moren hennes. Men jenta hørte ikke etter, hun var trollbundet av de pene klærne som prydet sidene. Hun løp til kjøpesenteret og shoppet og shoppet slik at bankkortet gispet. Det siste hun kjøpte var et nytt blad.

Fornøyd satt hun og bladde i motebladet. Hun bladde og bladde og kikket forsiktig opp mot speilet. Det hun fikk se - var en blek og huløyd haugkjerring. Det rakk ikke med nye klær, hun måtte få på seg sminke. Jenta fløy ned på kjøkkenet, tok seg en hamburger i farta, og fløy ned på kjøpesenteret. På kjøpesenteret var det mange som var behjelpelige. Sminke ble applisert og hun ble parfymert og duftet som en blomsterhage. Hun var fylt av lykke og avsluttet med å kjøpe et nytt blad for å skaffe seg flere sminketips. Hun gledet seg til å få vise venninnene all sin prakt.

Oppe på rommet sitt koste hun seg med et kakestykke, mens hun smånynnende bladde i det nye motebladet.  Plutselig stoppet hun å spise, hun fløy opp og så seg i speilet. At hun ikke hadde tenkt på det før! Hun kunne ikke se ut slik! Det hun så i speilet var en tykk haugkjerring. Kaken fløy i en bue ned i søppelkassen. Nå var det på høy tid med en diett. Raskt googlet hun frem flotte slankedietter som lovte raske resultater. Med stor glede startet hun sin nye livsstil. Hun ble tynnere og tynnere, og tynnere enn tynn. Men alt hun så i speilet var en tykk haugkjerring.  Til slutt ble Flisa så tynn at hun forsvant. Snipp snapp snute så var eventyret ute.

Folkeviser

I alle tider har folk hatt et ønske om å uttrykke seg, og i middelalderen ble dette mye gjort gjennom folkevisene. Folkevisene ble sunget til ringdans eller kjededans. For å underlette fellesdansen måtte musikken ha en fast rytme.  Det var vanlig at en forsanger sang versene mens alle stemte inn på refrenget – man sang acapella. Denne dansetypen oppsto i Frankrike og blir kalt middelalderballader. Ordet ballade kommer fra latin og betyr “å danse”.

Dette er et musikkklipp som illustrerer en middelaldersballade: http://www.youtube.com/watch?v=mRNrfobPQAI

Her kan man se hvordan man går i kjede, og hvordan en forsanger/ flere forsangere leder an og rytmisk styrker dansen. Etter reformasjonen ble folkevisene i stor grad erstattet instrumentalmusikk.

En av de tydelige forskjellene mellom folkevisesjangeren og sagaene er at folkevisene skildrer myke verdier som kjærlighet, skjønnhet og naturen mens sagaenes fokus var heltedyrking. Musikaliteten til folkevisene er også noe som skiller disse to sjangrene. 

Islandske ættesagaer

De islandske ættesagaene er episke fortellinger som gikk på folkemunne i vikingtiden, rundt 1000-årsskiftet.  Disse tekstene skildrer dagliglivet, og dreier seg ofte om en konflikt som er årsaket romantikk og ære. Det er usikkert om sagaene er basert på sanne historier eller myter på grunn av at mange forfattere heller skriver tekster som skaper interesse enn å formidle sannheten.

Alle ættesagaene begynner med å presentere slektene som er med i historien. Handlingen i sagaene er skrevet i kronologisk rekkefølge. Det er alltid med en konflikt som gjennom handlingsforløpet utvikler seg og får en avslutning. Dette viser at komposisjonsformen til en roman ikke har endret seg så mye siden 1200-tallet. Noe som skiller seg fra nåtidens romaner er derimot at romanene fra 1200-tallet er relativt korte tekster. 

Det som preger sagaene er at de er skrevet tørt, med lite skildringer av følelseslivet til karakterene. De er også skrevet veldig kort og presist, det er med andre ord ingen overflod av ord. For eksempel kunne en hel periode hvor det skjedde lite presenteres med én setning. Likevel hadde også sagaene sine partier som var utbrodert, noe som også er vanlig i dagens litteratur. Et annet litterært virkemiddel som er mye brukt i sagaene, men som ikke benyttes så mye i dag, er underdrivelse. Det at “han hatet nabokongen” kunne uttrykkes med at “han ikke var så glad i nabokongen”.

Det er tydelig at det både er likheter og forskjeller mellom sagaene og nåtidens episke fortellinger. Tanken bak tekstene er i hvert fall den samme, de skal ha en underholdende faktor.